21. september 1915.
For mange skribenter er det en sørgelig skjebne [=öde] å skulle opstå efter døden i minneutgaver og samlede verker. De mange, mange bind på rad, kronologisk ordnet, anbragt i oversiktlige rubrikker og skarpt avsondrede livsavsnitt efter de fortreffeligste kritiske og estetiske prinsipper, får så lett et høitidsfullt, livsfjernt preg over sig, et pust av bibliotekets tilstøvede [=dammiga] ro, av utlevd ferdighet og forbigangenhet. Foran disse fint forgylte, med romertall [=romerska siffror] og titler avmerkede skinnrygger, tenker vi med vemod, med stille undren og ufornuftig lengsel tilbake til den tid, da de enkelte bøker falt os i hånden som lyslevende, omstridt og motsigelsesfull virkelighet, som personlig berikelse eller fortrolig meddelelse, under dagens møie og tummel. Hver bok var en tale fra sjel til sjel, et billede [=bild] henkastet og utformet med en bestemt bakgrunn, et syn, et dikt skapt i den ene evige, aldri sig gjentagende [=upprepade] situasjon. Medoplevelsen i samtidighet, i timen, i øieblikke er tidt [=ofta] en uberegnelig og uvurderlig hjelp til forståelse av skribenten og verket.
Men der finnes også diktere som har alt å vinne ved å komme på avstand fra sin nærmeste samtid og det miljø innenfor hvilket de utfoldet sin produksjon. Thomas Krag hører til disse. Hans poesi er livsbetraktning, en stadig fornyet inntrengende granskning og beskuelse av tingene, en stigende anspent og ekstatisk fordypelse i verden og menneskene. Han er seer, grubler, drømmer; sjelden den frie forteller, den glade fabulator, som drysser [=utströr] eventyr og historier av en ynglende fantasiens overflod og overfylde, — aldri den slagferdige realist som med sikker beregning og virtuosmessig bravour kunde utmynte døgnets iakttagelser og refleksjoner til et galleri av friske morsomme [=trevliga] menneskeskikkelser. Krag blev aldri nogen fullkommen eller uangripelig artist. Tekniske ubehjelpsomheter, feil i komposisjonen, brist og dunkelheter i psykologien kan hefte ved hans beste arbeider. Men slikt regnet han ikke for stort. Ti han var saa usvikelig sikker på at det vesentlige var i orden: at verket var båret av hans syn og stemplet med hans ånds innsegl.
I sine dypt personlige, mest intime og særpregede bøker er Thomas Krag en forkynner, en søkende, livsberust sjel, en livslærer som hadde sitt betydningsfulle, grundig overveiede alvorsord å si [=säga] menneskene. Han diktet ikke kunst for kunstens, for det enkelte motivs skyld, så lite som av lyst til å briljere med en sum av gode bemerkninger eller en omhyggelig [=omsorgsfullt] rendyrket [=renodlad] synderlighet [=särprägling] og flinkhet [=skicklighet]. Så mange skrifter han lot løpe ut i verden, så var hvert enkelt modnet i hans sinn, grodd av hans grublende eftertanke, — hvad han hadde på hjerte, fikk han sagt, kanskje bare i et kapitel, i et par plutselig opdukkende vers eller i en fire–fem av disse tungt eftertrykkelige Thomas Kragske ord, som hver gang hadde den rette usigelige mening og den sterke, rungende, langt henrullende orgelklang. Han lignet heri som i adskillig annet den store Victor Hugo [=en känd fransk författare] som kanskje brukte tusener av ord, men som tolket diktets egentlige innhold med slike domkirkeklokker av lyd og stemning som Profondeur [=djup], Abîme [=avgrund], Ténébres [=mörker], Terreur [=skräck], Eternité [=evighet].
«.... Jeg holder av at vandre i falmede [=bleknande] Skove [=skogar], og jeg ynder at læse Historien om Mennesker, som engang leved og led, og efter hvem det er blit stille. Efter hvem hvert Spor er borte uden for den Ensomme, der ved Lampens Skin læser om dem, ikke av Bøger, men av et gulnet Blad, der ligesom ved Vinden er kommet i hans Eie [=ägo].» — Saledes begynner en av Krags romaner, og disse mumlende setninger [=satser] anslår grunntonen i dem alle. Hans motiver er simple, usøkte, usammensatte. Her en gammel mann som egter en ung kvinne, og hvis lodd [=lott] blir skam og nedverdigelse, en kold livsaften i ensomhet og sorg. Hist [=där] en stolt kysk fribåren kvinne hvis liv lægges øde av en falsk og flyktig mann. Så en manns langsomt utfoldede [=utvikta] levnetsløp, en vandring tilsynelatende uten mål og med — og dog følgende en lov [=lag]. Nu to kvinnekrøniker gjennem hvilke naturtonen lyder som verdenshjertets pulsslag, i hvis stigende eller dalende rytme de med angst [=rädsla] og beven lytter [=lyssnar] sig til skjebnens dom. Ti hvad er mennesket i sin avmakt [=vanmakt] og sitt bestandige vankelmot —? et sporløst henværet livsfnugg [=livssmula], et støvkorn [=stoftkorn] for lidenskapens velde, et motstandsløst bytte for blodets rastløse higen [=åtrå], for lengslens sirenesang, for sinnets stridige vær [=väder] og vind. Men efter katastrofen, efter sammenbruddet, efter gjenvordighetenes [=motgångarnas] og ulykkens herjende stormer kommer stillheten under stjernene, i havsuset eller på den øde vidde. Den høie, allmektige og så ufattelig nidkjære [=nitiska] natur er også mild og barmhjertig. Den tar de arme villfarne, uværsslagne menneskebarn i sin brede favn og lar [=låter] hvile og fred falle på dem. Den reiser dem et hellig [=helig] nirvana hinsides jordlivets endeløse kval og tomme forfengelighet.
Ingen norsk dikter har nådd Thomas Krags forklarede visdom i menneskeskildringen. Hans foredrag svulmer [=sväller] — rikt, glansfullt, mektig, med fyndsprog og kjerneord fra saga og gamle kvad — og fra hans egen indre verdens uendelige rigdomme. Han spør sig selv ensteds [=någonstans], om det vilde bådet ham å eie et lysere land. Men nei, han elsket den mørke høitid som de tunge ødemarker, som mo og myr og vidstrakte furuskoger bredde over hans sinn. Hans poesi hører hjemme under den himmel som eier solens siste glans og strålene fra nattens første stjerner.
[Texten hämtad ur Carl Nærup, Ord for dagen (1929), s. 256–260.]